Sommeren finnes ikke når du er i skapet

⁃            Hvilken tid i livet skulle du egentlig hatt om igjen?

⁃            Da jeg var sytten!!

Jeg hadde knapt fullført spørsmålet før kompisen min svarte.

⁃            Sytten år!? Mener du det? Jeg hata livet mitt da jeg var sytten!

⁃            Nettopp det. Jeg mistet ungdomstida mi til skapet. Jeg skulle jo ha danset, flørtet og rotet med gutter.

Det ga mening.

Da jeg var sytten, gledet mine venner seg til sommeren. Til lyse sommerkvelder, flørting, klining og kjærlighetssorg. Det gjorde ikke jeg. Sommeren eksisterer egentlig ikke når man er i skapet.

De varme sommermånedene kan være en lidelse. Du blir kanskje med vennene dine på fest, men der de flørter, danser og kliner, blir du den personen som blir sittende igjen i sofaen og ikke tør å snakke med noen. Tenk om de skulle skjønne at du er homo? Eller trans? Eller begge deler?

Du blir hun venninnen som fremstår som sær og sjenert, og som stikker hjem uten et ord når du blir full og er to millisekunder fra å fortelle bestevenninnen din at hun er alt du har drømt om. Eller den vennen som aldri har turt å fortelle noen at puppene dine er en sann plage og lyver om hvem du egentlig er. Alt du hater ved kroppen din blir så synlig i tynne, lette sommerklær. Som for så mange andre med et anstrengt forhold til kroppen sin.

*

Forrige helg var jeg på byen med venner. Da jeg noen timer senere tuslet hjemover i den lyse vårnatta, la jeg merke til det grå huset i svingen. Det er et ganske anonymt hus, men likevel skiller det seg litt ut - fordi de som bor der, har valgt å henge opp et flagg. Det har hengt der lenge, fikk jeg vite. Jeg ble varm om hjertet og fikk en klump i halsen samtidig. 

Rundt om i Tromsø og i alle landets kommuner kommer det til å settes opp slike flagg i juni, som er pridemåneden. Det vil henge tusenvis av regnbueflagg fra offentlige flaggstenger og i private hjem. Noen velger et lite, diskré flagg innenfor stuevinduet - i frykt for kommentarer fra borettslag og forbipasserende. For at flagget skal bli tatt vekk av noen som ikke tåler at det henger der.

Mens andre henger opp et stort og vaiende flagg på sitt grå hus i svingen. Alt for at flere skal kjenne på at deres kjærlighet er like fin som majoriteten sin. At færre skal kjenne på utenforskap. Det er det det handler om - at mangfoldet er noe vi må verne om.

Det følte jeg gikk i riktig retning en stund.

Så kom 2015.

2015 var det året da Donald J. Trump erklærte at han ville stille til valg som USAs neste president, og verden skulle fort erfare at det var til omtrent hvilken pris som helst. Løgner og trusler haglet. Ordskiftet ble hardere, og konspirasjonsteorier forplantet seg til kommentarfelt, middagsbord, skoler og arbeidsplasser - og vi tok ikke kollektivt ansvar og ordna opp. Ansvarsfraskrivelsen har ført til at vi i år markerer ti dystre år med et markant mer brutalt debattklima.

Kanskje er det fordi folk flest vet for lite om fascisme til at de gjenkjenner det og kan reagere. Et av trekkene til fascister, er at de ikke liker at mennesker som er ulik dem, får flere rettigheter. Det er en trussel mot makta de har, og de vet hvilke marginale grupper få vil bruke energi på å forstå og forsvare. Akkurat nå er det transpersoner de er ute etter, og prøver å få folk til å vende seg mot.

En hel verden står derfor nå og ser på at transpersoner blir kastet ut av forsvaret og nektet innreise til land vi har ansett som siviliserte. Transpersoner blir framstilt som perverse, pedofile, psykisk ustabile og en trussel mot biologiske kvinner, for å nevne noe – både av profilerte samfunnsdebattanter og kommentarfeltkrigere. Transkvinner blir gjentatte ganger beskyldt for å være psykisk forstyrrede menn som bare ønsker å tuske til seg rettigheter som kvinne (som om det noen gang var mer samfunnsmessig attraktivt å være kvinne fremfor mann!) og får urettmessig tilgang til kvinnegarderober hvor de kan sikle og ekle seg over kvinner og begå overgrep.

«Den mest engstelige i en kvinnegarderobe er uten tvil meg», sa en venninne av meg en gang. Hun er livredd for at noen skal finne ut av hennes biologiske bakgrunn og lage problemer for henne. Hun har derfor aldri turt å skifte sammen med andre damer. Likevel påstås det at sånne som henne er en trussel mot samfunnet.

Det finnes åpenbart ingen grenser for hva folk kan få seg til å si om en liten gruppe mennesker som bare kjemper for retten til å få leve gode liv. Som om folks identiteter slutter å eksistere hvis man bare er ekkel nok. Som om andre folks identiteter påvirker deres liv? Det eneste man oppnår, er at folk ikke tør å være seg selv lenger og får dårligere livskvalitet. Det igjen går utover hele samfunnet.

Nå i juni kommer flagg til å bli stjålet og tent på, og det kommer til å bli en shitstorm i kommentarfelter, spesielt hos bedrifter som bytter til en regnbuefarget logo. Kommentarfelt hos de store mediehusene kommer til å bli stengt når de har saker om skeiv tematikk, og latteremojis kommer til å bli brukt gang på gang som et forsøk på hersketeknikk.

Men til uka vil også mange av landets skoleelever gå forbi et regnbueflagg og vite at her er det noen som vil dem vel. Folk som skjønner at mennesker må få leve livet sitt, og ikke lide seg gjennom det.

For vi som samfunn trenger at flest mulig fungerer best mulig, og da må vi alle ta i et tak. Vi må orke å ta kampen mot utenforskapet. For at flere syttenåringer tør å være seg selv, danse og flørte med hvem de vil gjennom sommernatta.

God sommer og Happy Pride!

Vegard Sørnes, kommunikasjonsrådgiver, Arctic Pride